UpLit - sjangeren som gjør deg til en mer empatisk leser.
Oppdatert: 29. aug. 2024
Kan lesing gjøre deg mer empatisk? Det hevder i hvert fall en rekke forskere. Og en av sjangrene som appellerer til empatien vår, er sjangeren UpLit.
Hender det at du leser underholdningslitteratur som du ikke helt greier å plassere? Disse varme, men vemodige fortellingene som kanskje får deg til å felle flere tårer enn latterkule, og derfor ikke helt kjennes som feelgood.
Da er det kanskje UpLit du leser. Men hva kjennetegner UpLit? Hvordan skiller sjangeren seg fra annen feelgood, og hvorfor appellerer den til empatien vår?
NB: Denne teksten inneholder spoilere om følgende bøker: Et helt halvt år og Ting vi angrer på.
Oppløftende litteratur
UpLit står for Uplifting literature. Dette er på godt norsk bøker som skal få deg til å føle deg oppløftet etter at du er ferdig med lesingen. Men det er urettferdig forenkling, for sjangeren har så utrolig mye mer med seg.
Er ikke feelgood også oppløftende, spør du? Svaret på det er selvfølgelig ja, men det betyr ikke at det er UpLit. For det er en vesensforskjell på disse sjangerene - på tone, stil, tematikk, og ikke minst: hvor utgangspunktet for fortelling er, og hvor status er ved veis ende. Og tilnærmingen til det fortalte.

Tematikk i UpLit
Temaene i UpLit er ofte mørkere og mer komplekse enn i vanlig feelgood, og de kan gjerne kretse rundt død og grave dypt i større eksistensielle spørsmål. på tross av optimismen som bøkene tross alt bærer med seg, så har de en sterkere realistisk hang til seg.
Jojo Moyes og Mikki Brammer er to forfattere som tar opp mørke tema i sine bøker.
Jojo Moyes bestselgende roman Et helt halvt år handler om Lou Clark som får jobben som assistent for Will Traynor - en velstående mann som sitter i rullestol etter en ulykke, og som er fullstendig avhengig av hjelp døgnet rundt. Underveis i romanen avsløres det for leseren at han har bestemt seg for å reise til en klinikk i Sveits for å få assistert dødshjelp, og hovedpersonen setter seg fore å overbevise ham om at det er verdt i bli værende i live.
Mikki Brammers Ting vi angrer på, handler om Clover Brooks - en sjelesørger - på engelsk Death Doula - som bistår folk som ligger på dødsleiet. Selv er hun ensom og knytter seg ikke til andre mennesker. Klientene hennes betror seg ofte til henne om ting de har angret på, og disse noterer hun i en bok. En av historiene fatter hennes interesse, og sender henne ut på en reise for å finne den døendes tidligere flamme.
De tunge temaene er kanskje noe av grunnen til at UpLit oppleves som at de gir mer motstand enn ordinær feelgood.
Til gjengjeld kan de skape stort inntrykk og være kilde til en dypere refleksjon.
Må temaene handle om død og sånt? Nei, det kan dreise seg om ensomhet, om vennskap, om sorg, om tap. Ja, jeg skjønner at dette ikke høre ut som en gledesfest, men bær med meg her, for disse bøkene blir ofte bestselgende titler, og det er ikke uten grunn.
Noe av det som gjør UpLit-romaner til fantastiske å lese, er at de beskriver livets realiteter med en genuin varme.
Det samme gjelder karakterene.
Karakterer i UpLit
Mange gode UpLit-bøkene har godt portretterte og helt uforglemmelige karakterer. Ofte er de mer skakke og rare enn i andre bøker, som Eleanor Oliphant i Gail Honeymans roman Eleanor Oliphant har det helt fint, eller også Gudrun Skrettings Vilma i Tre menn til Vilma. Begge beskrives som litt odde karakterer som kanskje ikke betrakter verden helt som andre, og som også, dypest inne, er ensomme.
UpLit trenger dypt inn i menneskets sårbarhet.
Og ofte er utgangspunktet dystrere enn i mer tradisjonell feelgood. De starter altså mer på bunn - ensomme, forlatte, kanskje har de gitt opp troen på kjærligheten.
Karakterene har forskanset seg inne i en borg bygget av en eller annen livsløgn som hindrer dem i å finne lykke og mening i livet.
Det er selvsagt fram til akt to, for det hadde vel ikke vært en roman uten en utfordring - slik som når Lou Clark skal overbevise Will Traynor om at han er nødt til å leve, eller Clover skal ut og finne den døendes store kjærlighet. Eller når Vilma finner ut at hun hele tiden har hatt en far, og nå skal finne ut hvor i all verden hun kommer fra. Oppdraget setter dem på en ferd som gir en mulighet for endring.
UpLit beskriver karakterer som går gjennom tøffe utfordringer, men som kommer ut på den andre siden som endrede mennesker. Det gir håp.
Å lese oppløftende litteratur som disse bøkene gir oss et håp om at uansett hvor ille ting er, så finnes det et lite glimt av et håp om en endring.
For dette er fortsatt en form for feelgood, og det ender jo bra, gjør det ikke?
En passe lykkelig slutt
Jeg har sagt det mange ganger, antakeligvis - men en feelgood MÅ ende godt. Punktum. Ellers er det ingen feelgood. Og UpLit, som en avart av feelgood, skal også ende godt. Ferdig snakka. Men hvor godt, det er en annen sak.
I Et helt halvt år reiser til slutt Will Traynor til sveits og ender livet sitt. Men Lou Clark finner, gjennom møtet med Will, inspirasjon til å ta videreutdanning og bevege seg ut av det livet hun en gang levde. Hovedpersonen har gjennomgått en positiv endring, selv om hun ikke når målet sitt med å overbevise Will om å leve.
Nei, disse bøkene tilbyr ingen Happy Ever After (HEA). Ingen kirkeklokker som ringer, ingen lykkelig sammenkomst på fødestua.
Ofte ender UpLit med en mer realistisk utgang - en Happy For Now (HEF).
Karakterene skuer inn i en en framtid som ligger åpen for dem, men med et mer positivt utgangspunkt enn i begynnelsen.
UpLit er en kilde til refleksjon
UpLit tilbyr en innblikk i andres skjebner og liv, den gir en strime av håp i en verden som tidvis kjennes full av motstand.
Sjangeren forteller oss at de egentlige verdiene er samhold, fellesskapet, familie, kjærlighet. Slik at det ikke er vi som ligger på dødsleiet og betror oss til doulaen vår, og sier at vi angrer på at vi tilbragte så mye tid på Instagram og så lite tid med våre medmennesker.
UpLit tilbyr et erfaringsrom, en mulighet for lesere til å tre inn i en annens verden og leve den for noen timer.
Og det er dette som litteraturen kan gjør - la oss oppleve og erfare en annens liv, og dermed også få mulighet til å reflektere over andre mulige tilværelser. Jeg er overbevist om at dette gjør oss til bedre mennesker.
Kanskje er det en øvelse i empati.
Har du tanker eller meninger om denne teksten? Eller er det ting du lurer på når det kommer til litteratur eller skriving? Da hører jeg gjerne fra deg!
Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet, eller send meg en epost.
Comments