Feelgood: Guilty pleasure, eller noe mer?
Oppdatert: 29. aug. 2024
De siste årene har feelgood-litteraturen fått stadig flere lesere her i Norge, og alle store norske forlag har en egen liste for denne sjangeren. Det lages festaftener, festivaler, bokklubber og bokserier som stemples med begrepet feelgood.
Men likevel er det som om feelgood ikke har fått riktig fotfeste utenfor egen leserskare. Hvorfor snakkes den ikke mer om i media? Hva er det som kjennetegner sjangeren, og er det bare ren underholdning, eller byr den på noe mer?
Oppskriften på en feelgood
En feelgood-roman skal underholde, gjerne være litt romantisk, og ikke minst ha en lykkelig slutt. For å ta det trinnvis, så består en feelgood-roman ofte (men ikke alltid) av følgende ingredienser:
En eller flere karakter/er (som oftest kvinne, men ikke alltid)
Hun opplever en eksistensiell krise (samlivsbrudd, hun har mistet jobben, hun må plutselig flytte - eller alle ting på én og samme tid)
Noe dukker opp som river henne ut av sin vante tilværelse (hun emigrerer til Amerika, hun arver et vinslott i Frankrike, eller hun får plutselig jobb som barnepike for de tre umulige ungene til en rik, gretten gubbe på den skotske landsbygda)
I det nye og ukjente livet møter hun mennesker og situasjoner som utfordrer forestillingene hun har om seg selv og verden.
Erfaringene hun gjør seg endrer tilværelsen henne, og endrer henne som menneske.
Dette fører igjen til en lykkelig slutt.
Dette er ingredienser som går igjen i det meste av feelgood-romaner, uavhengig av undersjanger. Det ble tydelig under feelgood-festivalen Feelgood ved fontenen, der du kunne møte forfattere som skrev både historiske romaner og mer klassisk feelgood.
Begrepet "feelgood" fungerer altså mer som et paraplybegrep for flere undersjangere. På den måten minner den om en annen kommersiell sjanger innen litteratur: Krim.
Om du er krimleser, vet du at det er stor forskjell på Håkan Nesser og Jo Nesbø, Mo Hayder og P.D. James. Det er stor forskjell på en psykologisk thriller og et lukket rom-mysterium. Likevel blir alt dette kategorisert som krim. Slik er det med feelgood også.
Litterært nivå og håndverk
Som i all annen litteratur så byr feelgood på variasjon i litterært nivå, kompleksitet, tema og undertekst. Det finnes forfattere som håndterer håndverket bedre enn andre.
Hva mener jeg med litterært nivå?
Jeg tenker på musikaliteten hos forfatteren, det som ligger i ordvalg, syntaks, rytme. Graden av det usagte, det som ligger mellom linjene og som antydes. Der det kreves mer av leseren for å forstå sammenhenger, der det er en større dybde i karakterene. Og som med krim, er ikke dette forbeholdt de mer litterære forfatterne, som til eksempel Virginie Despentes, Kjartan Fløgstad eller Annie Ernaux.
Det er ingen som vil hevde at Siri Hustvedt og Jojo Moyes er på samme litterære nivå, selv om de begge skriver relasjonsromaner. Og det er heller ingen som krever det.
Men sjangerlitteratur krever likevel sitt av forfatteren. En romantisk komedie behøver komisk timing, gode, snertne dialoger, et passende ordvalg. Det krever musikalitet.
Emily Henrys seksuelle metaforer i Book Lovers fikk meg til å le så høyt at jeg vekket mannen min. Helen Fielding bergtok en hel verden med sin modernisering av Stolthet og fordom når hun skrev Bridget Jones´dagbok. Disse er, etter min mening, velskrevne bøker innen sin sjanger.
For å berøre lesere dypt, må du tegne karakterer med dybde, som resonnerer hos den som leser.
Det krever at du mestrer håndverket som skriving er. At du har en særegen stemme. Og det krever at du har en forståelse for sjangerforventninger og -krav. Ikke for at disse er absolutte, men fordi de gjør deg til en bedre skribent.
Når du forstår prinsippene bak litterære konvensjoner, kan du bryte med dem og gjøre det med selvsikkerhet og integritet.
Feelgood, fellesskap og følelser
En av grunnene til at mange leser feelgood, er den omhandler tematikk og situasjoner som er gjenkjennelige og appellerende. Bøkene beskriver følelser, fellesskap, eksistensielle valg. Det handler om nære relasjoner, fellesskap foran enkeltindivid. Det handler om å tørre å si ja til seg selv.
Feelgood diskuterer store og små spørsmål som i sum handler om livet.
Jojo Moyes bestselger Et helt, halvt år handler om aktiv dødshjelp. Romanen Ting vi angrer på (The Collected Regrets of Clover) av Mikkie Brammer handler om en døds-doula. Dette er bøker som tar opp alvorlige tema, men som også er kommersielle i form og stil.
At det er underholdende, betyr ikke at det ikke kan berøre eller gi innsikt.
Kan det være at feelgood som sjanger undevurderes fordi det handler om "feminine" og "softe" verdier og følelser? Fordi de er relasjonelle? Javisst er det kjærlighet og romantikk og franske små hus. Men det er også mye mer.
Noen bøker ryster grunnen under føttene dine og endrer perspektivet ditt totalt. Andre bøker får deg til å ringe en nær venn. Bøkene underholder, men de kan også skape endring.
Som en forfatter og nær venn av meg sa: Feelgood er selvutvikling i romanform.
Gi feelgood litt mer kred!
En gang var krimsjangeren også mindre anerkjent enn de mer litterære titlene. Nå er den i stor grad blitt stuerein. Krim anmeldes og analyseres, alle store aviser lager oppslag med påskekrim. Ingen hever så mye som et øyenbryn over at du ligger på strandsenga og leser den siste romanen til Jørn Lier-Horst.
Vi har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til feelgood-sjangeren. Det er likesom ikke fint nok, ikke litterært nok. Men det er da vel ingen som hevder at Lucinda Riley er George saunders heller. Og det er heller ikke poenget.
Bredden i litteraturen finnes for en grunn. Den finnes for alle de ulike leserne der ute, og den finnes for de mange ulike lesesituasjonene.
For av og til vil du fordype deg, lese eksistensialistisk fransk litteratur. Og noen ganger vil du bare synke ned i en god romance og bare glemme verden utenfor.
Når feelgood topper bestselgerlister, og forlagene fyller hus med leseglade kvinner (og noen menn!), er det ikke på tide å anerkjenne feelgood-litteraturen for det den er?
Jeg, for min del, omfavner sjangeren. Mye fordi jeg selv liker å lese bøkene, men like mye fordi jeg ønsker meg en verden der du ikke behøver å skamme deg over det du liker, det være seg smal film fra Balkan eller feelgood-litteratur.
Jeg hadde elsket det om medier i enda større grad kunne omfavnet sjangeren og løftet den på linje med krimlitteraturen. Det hadde vært noe, det. Og Kanskje hadde vi fått enda flere forfattere som skrev feelgood her til lands?
Så jeg sier det gjerne høyt: Jeg digger feelgood. Det er ikke min guilty pleasure. Det er min pleasure.
Skriver du feelgood og trenger en manuskonsulent som kan sjangeren til fingerspissene?
Nå kjører jeg en oppstartskampanje med intropriser.
Comentarios