Hvorfor skriver jeg romance?

Jeg har alltid vært en håpløs romantiker! Som barn av 90-tallet og millennial vokste jeg opp med å se Leo forelske seg i Claire Danes gjennom et akvarium i Romeo+Juliet, og fulgte Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte gjennom latter, drinker og litt for mange dårlige ligg med sex og singelliv. Jeg har dansa hardt til Robyn og Destiny's Child, og vrælt alt fra powerballader og 90-talls rapschlägere fra karaokescenen.

Populærkultur sitter i ryggmargen min, og hvis noen spør meg om høy- og lavkultur, svarer jeg: Hvorfor skille? Jeg elsker bare gode historier som får meg til å føle masse, magiske rom jeg kan søke tilflukt i, som får meg til å gråte på senga eller le høyt på bussen.

Det er sånne magiske verdener jeg vil skape gjennom litteraturen jeg skriver. 

Men hvorfor ble dette brått så viktig da jeg fylte førti?

Historien er nærmest en klisje, for jeg ble, som mange andre millennial-mødre, utbrent. Alt gikk i stå – evnen min til å lese setninger og fatte meningsinnholdet; til å skape noe mer originalt enn ostesmørbrød; følelsen av å være meg selv.

Men psykologen min ba meg finne flytsonen igjen. Så jeg leste meg tilbake til evnen til å konsentrere meg, fra ungdomsbøker til tunge klassikere, og en dag begynte jeg å skrive igjen, for første gang på flere år. Ikke fordi jeg hadde en plan, men fordi det var der jeg fant den berømte flytsonen til sist. Et sted der jeg fikk lov til å leke. Litteraturen ble ikke bare stedet der jeg fant meg selv igjen – det ble stedet som gjorde meg hel.

Høsten 2024 sendte jeg et manus til norske forlag. To uker senere ble jeg antatt av Aschehoug med en treboksavtale, og debutromanen min, En lykkelig slutt, kom ut sommeren 2025. Det ble starten på mitt forfattereventyr. 

Nei, jeg er ingen rookie når det kommer til historiefortelling, for jeg har erfaring. Mye erfaring. Fra flere år med litteratur- og filmvitenskap ved NTNU, og gjennom årene som forlagsredaktør i Gyldendal. Men aller mest har jeg lært av å lese – Emily Brontës Stormfulle høyder, Siri Hustvedts Det jeg elsket, og John Steinbecks Øst for Eden er blant bøkene som har formet meg mest, som forfatter og som menneske. Det er historier som alle har grepet meg sterkt, som har truffet en emosjonell nerve.

Så nå er jeg her, mer kreativ og levende enn noen gang, og jeg vil åpne rommet for hva litteratur kan være, spre leseglede, og bidra til at norsk litteratur blir enda bedre!

Og ja, om du vil være med på reisen, er du hjertelig velkommen inn i min verden.