Kan man anmelde kommersiell litteratur?

NRKs anmeldelse av Rebecca Yarros´romantasy Fjerde Ving (Gyldendal, 2024) satte sinnene i kok hos norske bookstagrammere før helgen. Sitater som: "Vi skal i hvert fall kunne forvente at anmelderne skal anmelde noe ut ifra hva det er – og hvilken sjanger det faktisk er – uten å trekke det ned på grunn av sjangerklassiske grep" og "Hele anmeldelsen mistet for meg all verdi med en gang ordet «husmorporno» dukket opp", ramlet inn i kommentarfeltet da jeg postet et innlegg om dette på Instagram. 

Som tidligere redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal har jeg jobbet med hele den litterære bredden, alt fra romance, som Julia Quinns Bridgerton-serie, til nobelprisvinnere som Orhan Pamuk, og jeg mener den litterære bredden er viktig. I mitt liv er det rom for å lese bredt, og slik tror jeg det er for folk flest. Så hvorfor gjenspeiles ikke dette i anmelderiet? 

Foto: @scrollwhisper

Å anmelde bøker på bakgrunn av sjanger

Dette handler ikke om at NRK kaster en to-er til Fjerde Ving. Det handler om en grunnleggende mangel på sjangerforståelse samt et snev av sjangerforakt. For ordens skyld: Før jeg sluttet i jobben min, var jeg med på å anta bøkene til den nevnte Rebecca Yarros til norsk oversettelse, og jeg kan glatt innrømme at jeg elsker boken. I så måte kan du kanskje hevde at jeg er noe partisk. Men jeg sier ikke at anmeldelsen er uten kvaliteter, for anmelderen har gått inn i teksten og sett på både språk og virkemidler, og hun begrunner disse greit.

Men er anmeldelsen egentlig god og grundig nok når den ikke tar nok hensyn til verken sjanger eller hvem boken egentlig er ment for? 

For å skinne som gull, skal en bok fungere på mange hold. Den skal ha et knallgodt konsept, helstøpte karakterer, et tema som resonnerer hos leseren, en hensiktsmessig og godt plottet struktur, en unik stemme og en god scenisk oppbygging ... Puh! Men måten boken skinner på, differerer mellom litterære tekster og kommersielle.

En anmelder behøver derfor sjangerkunnskap for å sette teksten inn i riktig sammenheng og for å gi den en grundig analyse. 

I dette tilfellet burde anmelderen vist en grundigere forståelse for fenomenet romantasy – hva begrepet vokser ut fra, hva som kjennetegner både fantasy og romansen som sjanger, og ikke minst – hvilke andre samtidige forfatter Yarros kan sammenliknes. Her ville det være naturlig å trekke frem den bestselgende forfatteren Sarah J. Maas og hennes ACOTAR-serie. Hvor plasserer Fjerde Ving seg kvalitetsmessig gitt alt dette?  

Det er også høyst problematisk at et så ladet ord som “husmorsporno”, et ord som for mange framviser en sterk kvinneforakt, brukes i anmeldelsen. 

Det framviser en ovenfra-og-ned-holdning som vekker sinne blant mange lesere, noe som igjen kan skape distanse til innholdet i teksten og en motvilje til å lese teksten med velvillighet. Dette kan føre til en oss-mot-dem-holdning som er ingen forunt. Sist av alt litteraturen.

Lurer du på hva romantasy egentlig er? Da kan du lese dette blogginnlegget!

Fare for anmelderforakt

“Jeg leser aldri anmeldelser skrevet av en som en profesjonell anmelder, nettopp pga dette her.” – Bookstagrammer

Dette sitatet kommer fra en bookstagrammer i etterkant av denne anmeldelsen, og det opprører meg dypt. 

Når anmeldelser ikke tar en sjanger på alvor, blir de selv ikke tatt alvorlig av målgruppa.

Og når lesere igjen rapporterer at de unngår å lese bøker som har fått gode anmeldelser av profesjonelle kritikere, nettopp fordi de anslår bøkene som snobbete og “ikke noe for meg”, så er det med på å lukke bredden i litteraturen for mange. 

Dette stikker altså dypere enn anmeldelsen i seg selv. Det handler om et blikk på kommersiell litteratur som er med på å skape en splittelse i den lesende befolkningen. Og dette er en splittelse som ikke bare burde vært unødvendig, men som også er med på å skade litteratur- og leseglede. Sånn burde det ikke være. 

Kultursnobberi og litteraturskam?

Som litteraturviter og bokelsker med dyp tro på at litteratur kan forene mennesker, kjennes det som et tap dersom lesere der ute velger å la være å lese Pamuk eller Knausgård fordi de anser det som kultursnobberi, eller i motsatt fall lar være å teste ut nye sjangere, som romantasy, fordi de antar det er dårlig litteratur, eller fordi de skammer seg over å innrømme at de leser det.  

Når jeg leser om Ales´savn og lengsel etter den forsvunne ektemannen i Det er Ales av Jon Fosse, så renner tårene fritt ned over kinnene mine. Og jeg hulkegråter i like stor grad når jeg dykker ned i den intense kjærligheten som eksisterer mellom Xaden Riorson og Violet Sorrengail i Fjerde Ving. Hvordan kan to så vidt forskjellige tekster treffe én og samme leser? Det er jo i grunnen helt fantastisk! 

For mange lesere der ute handler litteratur om selve leseopplevelsen – blir vi grepet av det som står på sidene? Dersom vi blir det, så spiller det ingen rolle om det er Fosse eller Yarros vi leser.

Jeg stenger ingen dører av ren frykt for hva andre vil tenke om smaken min, og jeg føler meg beriket som får lov til å glede meg over en så bred vifte av litteratur.

Men slik er det ikke alle som har det, og det finnes lesere der ute som skammer seg over å si høyt at de leser kommersielle bøker. Og anmeldelser som denne fra NRK er med på å bære ved til denne skammen. 

“De finnes gode og dårlige såkalt høylitterære bøker. Det finnes god og dårlig feelgood, og kvaliteten vil alltid variere i seriesjangeren også.”  – Bookstagrammer

Lesegledens egenverdi

NRK har gjort en beundringsverdig satsing litteraturformidling gjennom Leseklubben med Live Nelvik, der de leser klassikeren 1984 av George Orwell. Der er deltakerne forbauset over hvor tilgjengelig boken faktisk er. Dette er et ypperlig eksempel på hvordan man kan tilgjengeliggjøre litteratur for de fleste. Det meste av litteratur er ikke vanskelig. Det handler mest om å lese, øke konsentrasjonsevnen, og la seg forføre. Tenk å anta Roquefort er fælt basert på lukt og utseende, og så går du hele livet ditt uten å skjønne at du egentlig elsker osten. For et tap! 

I den andre enden av skalaen finner vi den kommersielle litteraturen. For mange er dette inngangen til leseglede. Romanser er litteratur som appellerer til de store følelsene, som handler om sterk kjærlighet, sterke kvinner og ikke minst kvinnelig seksualitet og lyst. For mange er det empowering å lese nettopp slik litteratur. Det har en stor egenverdi, og dette kommer sjeldent eller aldri fram i omtale av romantisk litteratur. 

Vil du lese om sjangeren romantisk komedie, kan du sjekke ut dette blogginnlegget

Se til film- og musikkanmelderiet

Så kan man egentlig anmelde kommersiell litteratur? Jeg vil si: ja, det kan man, men da må man også innse at det er andre mekanismer som styrer denne litteraturen, og passe på å være lydhør for målgruppen. Jeg snakker ikke om å stryke lesere medhårs, det er ingen tjent. Men enhver anmelder bør møte verket med en gjensidig respekt. Og kan man ikke sjangeren, bør man i det minste forsøke å sette seg godt inn i den. Det vil også gi en rikere og mer interessant kritikk. 

Kanskje bør man se til musikk-spill og filmanmelderiet? Det mener i hvert fall flere bookstagrammere der ute, og det er et godt poeng. En anmelder av klassisk musikk hadde ikke anmeldt hiphop, og kanskje bør ikke en svært litterært orientert anmelder ta for seg Fjerde Ving av Rebecca Yarros.  

Jeg hører gjerne hva du tenker om dette, og dersom du mener dette temaet er viktig, del posten gjerne videre.

Og hvis du er interessert i å lære mer om romance-litteratur, holder jeg et webinar onsdag 20. november kl 20.00. Billetter kan kjøpes her.