Boktips: Katelyn Doyle - Bare en dum forelskelse
Oppdatert: 25. aug. 2024
Reklame: leseeksemplar mottatt fra Gursli Berg Forlag
Katelyn Doyle viser hvorfor den romantiske komedien ikke er død, men definitivt lever et fengende, morsomt og sexy liv.
De siste årene har romanselitteraturen eksplodert. Bestselgerlistene, i hvert fall de engelske, er fulle av romantasy, feelgood, historisk romanse og, ikke minst, rom-com. Og en av de ferskeste forfatterne innen sistnevnte undersjanger, er Katelyn Doyle med boken Bare en dum forelskelse.
Kort om boken
Bare en dum forelskelse handler om Molly Marks, som er manusforfatter bak romantiske komedier, men som overhodet ikke tror på kjærlighet, og Seth Rubenstein, som er en suksessrik skillsmisseadvokat, men som ikke drømmer om annet enn et rolig liv med kone og barn.
I studietiden var de kjærester, og når de møtes igjen på en skolereunion, havner de av nostalgiske årsaker i køya. Dette skal være en engangsgreie, men så lager de et veddemål om hvem av parene de kjenner som kommer til å holde sammen eller ikke i løpet av de neste fem årene. Så spinnes historien i gang.
Som lesere vet vi at Molly og Seth skal forelske seg i løpet av de neste fem årene, det er tross alt premisset for en rom-com, men hvordan løser Katelyn Doyle denne oppgaven?
Det viser seg at hun løser den temmelig bra.
Veddemål som skaper struktur
Veddemålet setter en tidsmessig ramme for fortellingen. Vi som lesere vet at de har fem år på å forelske seg. 5-årsperspektivet skaper en naturlig, plottmessig framdrift.
En annen funksjon med veddemålet er at det gir paret vårt en årsak til å møtes: Hver gang et av parene på listen råker ut for kjærlighet eller elende, blir de jo nødt til å ta kontakt.
Og hele tiden ulmer den usagte tiltrekningen mellom Molly og Seth under overflaten. For Molly er overbevist om at kjærlighet ikke kommer til å vare, og kan Seth virkelig holde ut å vente i fem år?
Troper som snus på hodet
Det er herlig å lese en bok hvor den mannlige hovedpersonen er så glad og romantisk anlagt, slik åpningssetningen til Seth illustrerer: "Nå har jeg det så gøy. Jeg elsker disse greiene her." I overgangen fra Molly til Seth var min første tanke: er dette ironisk? (Det sier kanskje mer om meg enn om Seth...) Men så skjønte jeg at nei, han er faktisk bare glad, han.
At Seth er den som ønsker seg et stabilt liv og et happy ever after, mens den kvinnelige hovedpersonen er den negative og den som ikke tror på kjærligheten, føles ganske... koselig og litt uvanlig i en romanse.
Her snur Katelyn Doyle på tropen Grumpy vs Sunshine, og resultatet blir morsomt.
Jeg er vanligvis ikke fan av trioen exes to lovers — jeg synes ofte det ender opp i en elegisk sutresuppe med overfokus på fortiden og mangel på framdrift i nåtiden. Dette kan bli et problem i de bøkene som har form som to tidslinjer, men her får romanen som sagt framdrift av veddemålet, og tropen fungerer akkurat så godt som den skal. Dette er et ekskjærestepar jeg heier på.
Her er også nåtiden så sexy og romantisk som jeg ønsker meg. Ja for jeg koser meg skikkelig med denne boka.
Les også: Oppskriften på en romantisk komedie
Sår undertone
Skal du skrive en romanse som resonnerer hos leseren, bør du huske å lage et sideplott som går dypere enn hete laken.
For det er alltid en grunn til at karakterene ikke faller for hverandre ved første mulighet — og grunnen er i hvert fall ikke mangel på fysisk tiltrekning (det er sjeldent eller aldri det). Og denne årsaken ligger ofte i karakterenes fortid.
Et eller annet har skjedd som gjør at de enten ikke tror på kjærlighet, eller bare ikke tror at det vil hende dem eller at de er verdt å elske. Uten å røpe for mye, så handler det om Mollys forhold til faren sin, og dette bygger Katelyn Doyle opp som et sideplott vi følger hele veien til bokens slutt.
Sideplottet fungerer flott, og jeg blir rørt mot slutten av boken.
Gjerne skriv mer, Katelyn!
Er du som meg, en sucker for romantiske komedier, kommer du til å kose deg med denne.
Bare en dum forelskelse spiller på den romantiske komediens sjangerkrav, bruker humor, og er passe sår til at boken ikke bare blir en Brelett-reklame. Dette føles fengende og sexy, og jeg tar meg selv i å le høyt flere steder.
Katelyn Doyle kan sjangeren rom-com til fingerspissene og gjør boken til en glede å lese. Nei, dette er ikke en bok som kommer til å vare hos meg lenge (det er det få som gjør), men den var helt herlig å lese og oppnådde akkurat det en god romantisk komedie skal.
Jeg kommer definitivt til å lese mer av Katelyn Doyle, og håper for øvrig at norske forlag tør å satse på romantiske komedier, på tross av at oversatte titler, særlig innen denne sjangeren, ofte utkonkurreres av de engelske utgavene.
Kanskje får vi flere norske forfattere innen sjangeren etter hvert? Det hadde vært noe, det.
Er det noe om skriving som du lurer på og som du vil at jeg skal skrive om? Ta gjerne kontakt!
Comments